J

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
J

Bruk
SkriftsystemLatinsk skrift
TypeAlfabet
OpphavsspråkLatin
Fonetisk bruk[j]
[]~[]
[x~h]
[ʒ]
[ɟ]
[ʝ]
[dz]
[]
[]
[ts]
[]
[ʐ]
[ʃ]
[]
[i]
//
//
UnicodeU+004A, U+006A, U+0237
Plass i alfabetet
Talverdi: 10
Historie
Utvikling
TidsperiodeFrå 1300-talet[1] to present
Etterkomarar • Ɉ
 • Tittle
 • J
SlektningarІ
Ј
י
ي
ܝ

ی

𐎊



Anna
Vanleg tilknytte bokstavarj(x), ij
Tilknytte tal10
SkriveretningVenstre til høgre

J (j) er den tiande bokstaven i det latinske alfabetet. Han var ukjend i det eldste latinske alfabetet. Teiknet for j, som er ein forlenga i, vart nytta alt på 1300-talet, og på 1600-talet var skiljet mellom det vokaliske i-teiknet og det konsonantiske j-teiknet stort sett gjennomført. J (på norsk kalla jodd eller je) er i språket vårt teiknet for ein stemd, palatal approksimant. Sambindingane gj og hj vert uttalte som j (til dømes gjeng, hjørne). Bokstaven vert på engelsk uttalt [dʒ], på fransk [ʒ] og på spansk [x].

esperanto skil ein mellom J og Ĵ (J cirkumfleks). Den første vert uttala som norsk 'J', den andre som stemd (fransk) 'J'(zj), eller russisk 'Ж'.

J kan stå for[endre | endre wikiteksten]

Kjelder[endre | endre wikiteksten]

  1. «J-letter». Encyclopedia Britannica. 

Bakgrunnsstoff[endre | endre wikiteksten]

Commons har multimedium som gjeld: J